Hvordan bør vi føre opp hunden i samboeravtalen?
Burde vi heller gifte oss? Hvordan skal vi fordele eiendelene? Og hva gjør vi med hunden hvis vi går fra hverandre? Les hva advokatene hos Help svarte på lesernes spørsmål.
De fleste eksperter anbefaler samboerpar å signere en samboeravtale som regulerer det økonomiske hvis forholdet skulle ta slutt eller en av partene faller fra.
Men det er ikke alltid like lett å vite hvordan en bør gå frem og hva som skal med i en slik avtale. Tidligere i dag svarte advokatene Birgitte Schjøtt Christensen og Michael Oscar Åsheim fra Help Forsikring i E24 Dine Pengers nettmøte mandag formiddag.
Les alle spørsmålene og svarene i sin helhet på Dine Penger + (krever innlogging)
Ekspertene svarte blant annet på om det holder med samboeravtale og urådighetserklæring når en kjøper seg inn i boligen eller om skjøtet må tinglyses, hvordan dere bør bli enige om pris, eierbrøk og husleie.
Hundefordeling
Mange av spørsmålene handler om eierandeler i bolig og hvordan bolig og andre ting skal fordeles ved et eventuelt brudd. En leser lurer imidlertid også på hva som skal skje med parets felles hund hvis de går fra hverandre. Bør dere skrive noe om dette i en samboeravtale?
Christensen svarer at det viktigste er at dere faktisk tar stilling til dette før et eventuelt brudd, og at paret bør vurdere to ulike alternativer:
- Hvis dere eier hunden sammen, og ønsker å fortsette med det også etter et eventuelt brudd, kan det være fornuftig å sette opp nærmest en «samværsavtale» med hunden, altså en ordning for hvem som skal ha hunden når.
- Kun den ene eier hunden, og skal fortsette med det etter et eventuelt samlivsbrudd. Det naturlige her vil være å bestemme i samlivsavtalen at samboeren som eier hunden tar den med seg.
Betale den andres avdrag og renter?
Innsenderen «Rolf» skriver at han i januar skal flytte sammen med kjæresten i en leilighet som hun har kjøpt.
Paret har blitt enige om at de skal dele renter og avdrag på lånet slik, slik at også Rolf betaler halvparten av dette selv om han ikke eier boligen. Han føler imidlertid at han mister pengene, mens samboeren får avkastning og spør om han burde be om å få kjøpe seg inn i stedet.
Advokat Christensen påpeker at paret bør skape klarhet i hva ordningen går ut på, og at Rolf enten bør være leietager eller kjøpe seg inn i boligen.
– Du bør unngå å betjene den andres boliglån uten å få noe igjen for det, men du har ikke noe krav på å få kjøpe deg inn. Noen vil teste ut samlivet i et år eller to før de blir enige om innkjøp, men for varige samliv er det kanskje rimelig med et medeierskap. Så ja, jeg synes du skal be om å få kjøpe deg inn, svarer Christensen.
Les også: Slik sikrer du deg hvis samboeren forlater deg
11 år uten kontrakt
Flesteparten av spørsmålene som kom inn under nettmøtet kommer fra personer uten samboerkontrakt.
En av innsenderne skriver at han har vært samboer i 11 år, men at det aldri har blitt til at de har ordnet med en avtale. Paret eier like mye av boligen, men han har de siste tre-fire årene betalt mer på lånet enn samboeren.
– Hvordan bør vi gå frem når vi skal skrive avtale etter så mange år og allerede har så blandet økonomi? Er pengene jeg har betalt ned på felleslånet allerede tapt? spør han.
Advokat Michael Åsheim tror mange kan kjenne seg igjen i mannens situasjon, og peker på at rettslig sett er utgangspunktet at med mindre det er avtalt noe annet, eier hver av partene så mye av fellesboligen som de rent faktisk har betalt for, enten ved innskudd av egenkapital eller nedbetaling av huslån.
Han mener det er flere ting som kan påvirke hva som er riktig for det aktuelle paret når de skal ta stilling til eierforholdene,
– Du sier at du har betalt en del mer på lånet enn din samboer de siste årene, skriver han til en leser.
- Hva har hun brukt sine inntekter på? Har hun tatt en større del av felles forbruk? Har det i tilfelle vært meningen at det skulle føre til at hun får mindre eierandel i fellesboligen? Tar hun studier slik at hun skal kunne tjene mer og dermed bidra med til felleskassen i fremtiden? Hvordan ser dere for dere at fordelingen vil bli fremover? Vil det kunne jevne seg ut, ved at hun betaler tilsvarende mer på lånet en stund fremover?
Verdivurdering av eiendeler.
I et av de innsendte spørsmålene spør «Isabel» om noe mange lurer på når en slik avtale skal fylles ut, nemlig å velge en god måte å verdivurdere felleseide eiendeler ved en eventuell deling.
– Markedsverdi eller gjenanskaffelseskost vil trolig være mest riktig for oss, men hvordan skal vi avgjøre hva som er markedsverdien? skriver hun.
Christensen svarer at hvis eiendelen skal selges på det åpne markedet vil verdien være lik salgssummen, mens hvis en vil beholde eiendelen bør han løse ut den tilsvarende markedsverdien på delingstidspunktet.
– Jeg synes ikke dere skal skrive noe mer enn akkurat dette. For biler, innbo og løsøre gir søk på Finn.no en god pekepinn, svarer advokaten.
Hun synes ikke paret skal forhåndsavtale fordi verdivurderingene er skjønnsmessige og kan vise seg å være feil. Da kan det være dumt å ha bundet seg til å legge dem til grunn.
– Gjenanskaffelsesverdi er ikke å anbefale, for det er ofte lik ny pris siden en sjelden klarer å finne nøyaktig samme ting brukt. Den som vil overta bør ikke betale mer enn verdien av den brukte tingen. Når en skal dele kan en heller velge gjenstand annenhver gang, og heller kjøpe det som behøves om en skal etablere seg på nytt.
Arvede møbler
Et annet spørsmål om fordeling av eiendeler dreier seg om arvede møbler fra 1800-tallet. Enn innsender lurer på om dette bør med i en samboeravtale, selv om kjæresten hennes mener det ikke er nødvendig.
Advokatene svarer at møbler du har arvet fortsatt bør tilhøre deg alene selv om du blir samboer eller gifter deg, og at du skal kunne ta de med udelt ved et brudd.
De anbefaler at paret gjerne kan skrive inn møblene som eneeie i en samboeravtale. Dette kan enten føres opp på en liste eller det kan legges ved bilder av de aktuelle gjenstandene.
