Lidenskap

Maseratis minste bil er nær fem meter lang, og spiller på følelser for å lokke kundene vekk fra de tyske konkurrentene.

Maserati messer hele tiden om «passion» eller «passione», både i reklamer og via sine selgere. Det er lett å synes det blir litt kleint. For hva betyr det egentlig? Er det klisjeen av Italia som møter oss, med Trevifontenen, pizzakokker fra brølebeltet, hårete dobbeltparkeringer med Fiat 500 og høye hæler som klikker over brosteinen. Hva betyr egentlig slike ord?

Maserati er jo en bil, hvor følelsesmessig kan det egentlig bli? Fire hjul, noen seter, et karosseri som holder deg varm og tørr, et transportmiddel, ei kjerre.

Når det første treffet på «passion» på den norske Google-versjonen er bloggen «Passion for baking,» er det vel ikke noe i veien for å ha litt lidenskapelige følelser for en bil?

Selvsagt er det ikke det. Og få bilmerker kler denne litt klisjepregete merkelappen bedre enn Maserati. De fyller 100 år i år, det er år fulle av smellvakre biler, bisarre eiere, biler som ruster allerede i brosjyren, brølende motorer, biler som knapt har solgt og som i dag går bedre enn noen gang. Ikke minst takket være en ambisiøs plan om å spise seg inn i det øvre sjiktet av premiumsegmentet med to ganske så ferske lanseringer.

Hissig fremtoning

Den grandiose Quattroporte, som er over 520 centimeter lang og kjører som en sportsbil, og lillebroren Ghibli.

Selv om Quattroporte er en lang og vakker bil, mener jeg det er enda mer karakter i lillebror. De har den samme aggressive fronten, men den 25 centimeter kortere Ghibli får en mer kompakt og hissig fremtoning. Dette synes særlig bak, hvor de markerte hjulbuene gir bilen et skikkelig heftig utseende.

Størrelsen på en Ghibli er omtrent som BMW 5-serie, og det er mot de tyngre motoriserte utgavene av denne bilen, og liknende kjøretøy, Ghibli skal slåss.

Vi har tidligere vært ute med diesel-utgaven av Ghibli som har 275 hestekrefter, det er den billigste med en startpris rett under millionen. Utgaven her, Ghibli S Q4, er den største, og den eneste med firehjulstrekk.

Motoren er en V6 på tre liter med 410 hestekrefter, den samme som vi nylig prøvde i Quattroporte, det gjør den til en virkelig sprek bil. Null til hundre går unna på 4,8 sekunder. Det er så å si det samme som i den større Maseratien, og noe av forklaringen er nok at det bare skiller 50 kilo mellom de to bilene.

Passion

På sett og vis så imponerer Quattroporte mer med det samme drivverket, rett og slett fordi det virker nesten uvirkelig at en så stor bil kan være så lettbeint. Ghibliens konkurrenter, ikke minst BMW 5-serie, er så gode på kombinasjonen av komfort og sport at det er vanskeligere å imponere her.

Men etter noen mil begynner man å kjenne dette hersens «passion» kommer snikende. Med de forskjellige elementene som gjør dette til en Maserati med noe ekstra. En utrolig kjapp, åttetrinns, girkasse, som man kan overstyre med noen svære metallhendler montert på rattstammen. Ikke små plastbiter som følger rattet rundt, slik man er vant til fra de tyske konkurrentene. Lyden som bygger seg opp, strøken balanse i chassiset og en rekke ting som man ikke helt kan sette fingeren på.

Motoren er kraftig, med et ganske bredt register som virkelig folder seg ut jo lengre man drar den. I sportmodus kommer den med en herlig, snerrende lyd når man passerer 3500 omdreininger per minutt. Når man hører det, skjønner man at Ferrari har vært med på utvikle motoren (den kommer til å dukke opp i Ferrari-modeller og). Det er en motor som trives langt ute i turtallsregisteret, og det er ikke noe sånt tull som at girkassen girer opp om man når maks, da sperrer den. Alt er opp til sjåføren. Det eneste ankepunktet her er at registeret kunne vært litt større, man tømmer girene overraskende fort, skal vi tro at Ferrari-versjonen kommer til å være litt annerledes her?

Spesiell

Her ligger og noe av det som samtidig gjør denne bilen spesiell, man merker at den er satt av samme folk som kan sportsbil. Flere av de tyske produsentene lager veldig gode biler i dette segmentet, men de har ikke dette lille ekstra. Summen av en rekke småting som gjør det til en større opplevelse å kjøre en Ghibli, enn la oss si en Mercedes-Benz CLS.

Utgaven her er altså den ultimate Ghibli per i dag, for norske forhold er det og fordelaktig med firehjulstrekk, men det gjør ikke et like stort utslag i kjøreegenskaper som det samme drivverket gjør i storebror Quattroporte.

Formen, med relativt korte overheng foran og bak, gjør at nær all vekt er på innsiden av akslingene. I den største utgaven av Quattroporte er det en stor V8, som gir bilen mye vekt langt foran, det kjennes ut som den profiterer på den mer kompakte V6 motoren når det gjelder kjøreegenskaper. Den problemstillingen finner man ikke i Ghibli.

Styringen er god, bilen har en veldig fin balanse, som man kan utnytte med gasspedalen og et sett med kraftige bremser. Rent kjøregledemessig kan det tenkes at det er vel så gøy å kjøre versjonen med kun bakhjulstrekk, den veier 60 kilo mindre og har den samme herlige balansen.

Norsk importør

Tidligere har det vært usikkerhet rundt Maserati i Norge, da de som oftest ikke har hatt noen offisiell importør, nå er ikke lenger det noe problem. Autostrada Sport tok på seg det ærefulle vervet i høst, og dermed skulle den usikkerheten være borte.

Etter mange mil i en ny Maserati skal jeg tilgi selgerne som slenger rundt seg med «passion». For om det virker mer fornuftig å gå for en tysker, så må nok de fortsette å holde seg til tekniske slagord som «Vorsprung durch Technik» og «Das beste oder nichts», mens Maserati-eieren kan smile og si «Leidenschaft.»