Redningsbilen

Opel Insignia har på kort tid solgt så bra at den faktisk kan redde Opel fra General Motors malstrøm.

OPEL INSIGNIA:Denne modellen vil nordmenn ha, mener forhandlerne.
  • Morten Abrahamsen
Publisert:

Da jeg nærmet meg en Opel Insignia for første gang ble jeg litt i stuss. En følelse som varte hele den tiden jeg disponerte bilen. Først og fremst virket den stor, mye større enn jeg hadde forventet meg. Den er frisk designmessig og plasserer seg presist mellom en "vanlig" familiebil og en "premium" versjon.

Bilen erstatter den langt mer boksformete Vectra, og det er mulig jeg bare er visuelt forvirret, men Insignia framstår som en diger bil, mye større enn Vectra utvendig.

Panseret som har en pent fallende kurve mot fronten er i virkeligheten temmelig høyt, noe som dras videre med en saftig bakkeklaring på bilens midje. Det er som om bilen vokser jo nærmere man kommer den. Rent silhuettmessig er den smack-bam rett i den kule moderne familiebilen, formtrenden som ble startet med Mercedes CLS og så nedskalert en smule med Jaguar XF og videre folkeliggjort med Volkswagen Passat CC, coupéform på en firedørs bil.

Etter en liten sjekk så blir mine antagelser bekreftet, Insignia er over tjue centimeter lenger enn bilen den erstatter. Det har gjort Insignia til en ganske elegant bil, en virkelig frisk retning i forhold til de foregående Opler.

Det har da og vist seg å fungere. Med en briljant timing ble den lansert rett i finanskrisen, hvor moderskipet General Motors er på vei mot stupet i ren Thelma og Louise stil, kommer altså Opel med et helt nytt og superviktig kjøretøy. Siden lanseringen og Årets bil-tittelen, har den solgt i slik tempo at den faktisk kan redde hele Opel fra et svev ned i en støvete, amerikansk canyon.

Elegant

Det kan kort og godt bli en redningsbil, og den viser helt nye designtakter fra en fabrikk som ikke har vært kjent særlig spenstige på den fronten siden Opel Manta, eller så.

Insignia mangler noe raffinement utvendig til å si at den er virkelig elegant, men dette kan godt være bevisst, det er tross alt ikke en bil som skal ut å ta markedsandeler fra Jaguar, den skal kjempe mot Passat og andre multiselgende biler. Da er både kostnader i produksjon og ikke minst et ytre som appellerer til den enorme massen viktig. Den skal ikke bli for spesiell, samtidig er det en bil mange snur seg etter. Noe som er en fin prestasjon.

Toppmodell

Bilen vi hadde til disposisjon var den forløpige toppmodellen her til lands. En 220 hesters bil med firehjulstrekk. Neppe den utgaven som redder Opel, samtidig er det viktig at bilen viser et potensial og image hørende hjemme litt oppe på stigen og. Det er et velkjent triks for å selge enklere utstyrte biler, det å ha en utgave som er heftig, bare spør BMW eller Audi.

Umiddelbart bak rattet i bilen blir jeg satt ut igjen, for den er helt usedvanlig lett på rattet. Vi snakker motsand som et såpestykke. Fint i et parkeringshus, men nesten skummelt på veien.

Det er så man tar seg til å lure på hva slags bil Opel faktisk har ønsket å lage. Under panseret en rimelig potent 220 hester, mens rattets motstand virker å høre hjemme i en mikrobil. Interiørmessig kommer denne rare dualiteten fram igjen, materialvalget svinger fra høyt til lavt. Klokkene i dashbordet er som i gammel kul sportsbil, med dype, runde klokker, som i en Alfa Romeo, mens rattet ser ut som noe som er rasket sammen en sen kveld. Fargevalget i testbilen bevegde seg mellom forskjellige brunsjatteringer. Dristig, for å si det mildt.
Tørst
Kjøremessig er vi også der. Den kraftige motoren gir ikke bilen så heftig skyv som forventet, motoren virker ikke helt topp moderne, med et vel saftig drivstofforbruk. Men den har et ess i ermet, firehjulstrekk. Vi har tidligere prøvd Saab 9-3 med samme Haldex-systemet, det er virkelig bra på glatta, og det er naturligvis ikke snakk om noe momentstyring på Insigniaen. Noe som har vært et problem med forhjulstrekk-Opler med stor motor. Så om bilen kanskje ikke byr på de fartsressursene som man kunne håpe på, så håndterer den kreftene på en veldig fin og forutsigbar måte.
Premium?
Bilen har et understell kalt FlexRide hvor man kan stille inn understellet fra det myke og komfortable til det mer sportslige. Dette fungerer fint og som en noe sportslig familiebil vil denne modellen av Insignia være med å spille ball. Samtidig er det en kostbar opplevelse, bilen som vi disponerte kostet 665 000, hvilket er mye for en Opel, tross alt. Saab 9-3 med noenlunde samme ytelser og firehjulstrekk koster noe mindre, mens det ikke er helt enkelt å se hvilke andre biler som står i direkte konkurranse med den. For Insignia er ikke det vi ynder å kalle "premium", på den annen side så virker den hakke finere en "vanlig" familiebil. Ikke minst i denne topputstyrte versjonen med "Cosmopakke".
Så da er vi altså nok en gang i dette litt udefinerbare med Insignia. Den aspirerer mot de mer forfinete bilene i sin klasse, men er ikke helt der. Dette gjelder egentlig alt med bilen. Med andre ord er det en veldig fin "normal" familiebil, som ikke helt tåler å måles mot de aller mest forseggjorte. Trolig akkurat slik Opel ønsket at bilen skulle bli.

Følg Morten Abrahamsen på Twitter

Publisert:
Gå til e24.no

Her kan du lese mer om

  1. Bil

Flere artikler

  1. Passat sedat

  2. Når greit nok er godt nok

  3. Fornuft og følelser

  4. PEUGEOT 508 SW GT 2,2 HDI: Uten grillkaos - med komfort

  5. Årets dieselbil