Klassiker med stor K

Jaguar E-type er den mest klassiske av alle klassiske biler. Spør du en tilfeldig bil-entusiast om å nevne en stilig bil fra fordums tider, vil de aller fleste nevne nettopp denne.

Her i E24 var vi faktisk litt overrasket over at Jaguar E-type ble nummer tre i kåringen over de fineste bilene fra sekstitallet, for E-typen vinner gjerne slike avstemninger.

Uansett er det hevet over en hver tvil at dette er en lekker bil. Eller for å si det slik, da den ble lansert i 1961 kalte Enzo Ferrari bilen "den vakreste som noensinne er laget."

Elegant

Alle litt negative tanker blir feid til side når man står ved siden av en E-type med nøkkelen i hånden. Det er så definitivt en bil man tar et par runder rundt før man setter seg ned i den. Den sigaraktige bilen er så formfullendt - uansett hvor man står ser den lett og riktig ut. Det gir bilder av elegante mennesker som fyker nedover en stor åpen vei, i sterke technicolor-farger. Bilen er kvintessensen av en filmatisk biltur på sekstitallet, med lite trafikk og flagrende sjal.

Introdusert 1961

Bilen vi hadde gleden av å ratte var en serie III fra 1974, altså fra den siste versjonen, med V12-motor. Men det hele startet over ti år tidligere.

E-typen ble introdusert i mars 1961. Under det lange panseret hadde den da en 3,8 liters seksylindret motor med opprinnelse fra XK 120 modellen, som ble lansert i 1948. Fabrikken oppga ytelsen til 265 hestekrefter, men sannheten er nok mer i retning av 200. Noen mener til og med at det var enda mindre.

Det var ikke bare en vakker bil, den var også teknisk sett innovativ, med skivebremser og uavhengig fjæring bak. I 1964 ble motoren forstørret til 4,2 liter. Alle serie I bilene hadde glassdekkete frontlykter og den smale grillen foran. Med 4,2 literen ble girkassen oppgradert og setene gjort mer komfortable. På baklokket sto det nå "Jaguar 4.2 Litre E-type", mens det tidligere kun hadde stått "Jaguar".

Fram til 1966 kunne man få den som kabriolet og coupé, og etter det ble i tillegg en 2+2 versjon lansert. Denne var noe lengre, den hadde en litt annen vinkel på taket og mulighet for automatgir.

I 1967 og 1968 ble det laget en slags overgangsmodell, blant entusiastene kalt serie 1½. Her ble gradvis detaljer som skulle komme i serie II introdusert, men karosseriet var hele veien serie I.

V12

Så kom neste versjon. De synlige forandringene var at glasset over lyktene var borte, en større bakfanger, blinklys på sidene, større luftinntak foran og et noe annet dashbord. Ellers et bedre vifteanlegg, oppgraderte bremser og en noe nedtrimmet motor for det amerikanske markedet.

Man kunne og få air-condition og servostyring som ekstrautstyr. Denne versjonen var på markedet til 1971. Så kom det store forandringer, og mange mener det elegante nå måtte vike plassen for modernisering, da særlig for å tekkes det amerikanske markedet.

Tredje og siste E-type serie ble laget i fire år, fram til 1975. 4,2 literen ble byttet ut med en lagt større 5,3 liters V12 motor. Nå var det kun den lange hjulavstandsvarianten som ble produsert. Borte var den rene toseter-hardtopen: Den kom enten som 2+2 eller kabriolet, med servostyring som standard. Grillen har en helt annen utforming, så V12ern skulle få nok ventilasjon, og hjulbuene er utbygde.

For E-type puristene ble dette litt vulgært, men det var altså denne versjonen vi prøvde, og det er så definitivt fortsatt en superlekker bil.

Vakker cruiser

Det er så man føler at man skulle kledd seg penere. Bilen har en eleganse som er sjelden. Forbipasserende reagerer med superlativer og når man fyrer den opp er det en nydelig lyd fra de tolv sylindrene. Det sier litt om bilens status, når det strengt tatt ikke er noen spesielt sjelden klassiker.

Gjennom årene ble det produsert drøyt 70 000 E-typer, men man snakker om priser i retning av en halv million. Land og sjøfritid, som hadde vår testbil til salgs, har priset denne serie III kabrioleten til 475 000. Erik Jacobsen hos Land og sjøfritid mener dette rett og slett var en ganske snill pris. For hundre og femtitusen mindre har de og en E-type serie 1½ fra 1969 til salgs.

I det hele tatt er det en bil som er relativt lett tilgjengelig. Det er til en hver tid en håndfull til salgs her i landet. Skal man ta bort en del av utfordringen med å ha en gammel bil, kan man få totalmodernisert E-typene teknisk. Land og sjøfritid solgte for ikke lenge siden en som var totalt renovert og modernisert. Prisen blir desto høyere, vel millionen, og er naturligvis styrt av hvor store forandringer man ønsker.

Uansett man huske at bilene er av en viss årgang, det er ikke som å ratte en moderne bil. Til tross for at spesifikasjonene er ganske så bra, er det ikke en rå sportsbil - det er en slående vakker cruiser.