Idiotisk bruk av Twitter

Den største gruppen som bruker Twitter og Facebook har ikke oppdaget at keiseren er naken.

Publisert:,

Som på mange andre områder i samfunnet, er det de såkalte tidlige innovatører som leder an bruksmønsteret for ny teknologi. Nye eller sosiale medier, type Facebook, Twitter, MySpace og YouTube er alle eksempler på ny teknologi som nå har blitt allemannseie. Etter innovatørene sprer bruken seg således til folk flest, og dør til slutt ut i hendene til etternølerne.

De tidlige innovatører kan man dele inn i to hovedgrupper; Gruppe 1 består av mennesker med genuin interesse for nyvinninger, som evner å lett tilegne seg riktig bruk av disse. Gruppe 2, som også er den største, består av reality TV-generasjonen, mennesker med et enormt behov for å bli sett, hørt og ikke minst godtatt.

Begge gruppene er i utgangspunktet illojale til produktet eller tjenesten, men av ulike grunner. Gruppe 1, ofte kalt nerdene, har en iboende trang til å utforske nye ting, går fort lei, og hopper videre til det neste. Gruppe 2 holder ut lengre, men skotter stadig bort på sidemannen for å forsikre seg om at det de holder på med fortsatt er "in".

Konformitet er et sentralt punkt i den største gruppen, og gir - slik jeg ser det - en helt klar "Keiserens nye klær"-effekt, hvor det er viktigere å være med enn å spørre seg selv om hvorfor man er med. H.C. Andersens eventyr "Keiserens nye klær" handler som kjent om en forfengelig keiser som blir forledet til å tro at han bærer klær av siste mote, mens han i virkeligheten går rundt i blanke messingen. I keiserriket for øvrig tør ingen å si noe i frykt for å fremstå som dumme og uvitende, helt til et barn helt korrekt påpeker at mannen faktisk er naken.

Ironisk nok er det derimot ofte de som har minst å si som sier mest

Keiseren-effekten i bruken av de sosiale medier har helt konkret sin årsak i noe vi kaller taushetsspiralen. Dette betyr at ingen tør si sin egentlige mening før de vet at flere, og helst så mange som mulig, er enige med seg. Jeg nekter nemlig å tro at flere hundre tusen norske Facebook- og Twittermedlemmer innbiller seg at venner, bekjente, forretningsforbindelser og andre har interesse av å vite at vedkommende "satte seg nettopp i sofaen med en kaffe latte" eller "gleder seg til helgen".

Men likevel har det sikkert blitt foretatt en liten haug slike unyttige og uvesentlige oppdateringer i kontaktlisten din bare mens du har lest disse få linjene. Jeg lurer på om ikke avsenderne egentlig føler seg litt dumme etter å ha tastet "Enter". "Tente meg akkurat en røyk", fikk jeg på listen min over oppdateringer nå nettopp, skrevet av en med mobil tilgang på Twitter. Jaha?

De strategiske mulighetene i bruk av sosiale medier er derimot enorme, så lenge man har et klart formål med sin kommunikasjon, og aller viktigst: noe fornuftig å si. Ironisk nok er det derimot ofte de som har minst å si som sier mest.

Mange sentrale politikere, partier, organisasjoner og bedrifter har etter hvert sett nytten i den direkte og ufiltrerte kommunikasjonsformen som sosiale medier tilbyr. Hva førstnevnte angår, er dette noe vi garantert vil se eskalere i tiden frem til stortingsvalget i september. Korte politiske, faglige, eller for den saks skyld kommersielle budskap kan helt fint synliggjøres med 140 tegn, spesielt når link til websider med mer informasjon inkluderes. Har man da noen tusen som følger en på Twitter, bør man nesten vurdere å ta betalt for PR-effekten dette gir. I bransjen vår gjør vi selvfølgelig nettopp det.

Dessverre utgjør generelt uinteressant pjatt så langt majoriteten av det som legges ut i sosiale mediekanaler. Forhåpentligvis er det bare en modningsfase på vei mot et allment sosialt medievett. I mellomtiden ser det ut som om vi må holde ut fjaset en stund til.