Kommentar: Spotify – enda verre enn Snap og Twitter

Spotify er et håpløst pengesluk designet for å ikke tjene penger. Sannsynligvis har børsnoteringen ikke en annen mening enn å gjøre eierne rike på bekostning av desinformerte investorer.

Spotify har annonsert at selskapet skal børsnoteres, kanskje allerede om tre uker. De som har fulgt selskapet vet at det leverer en fantastisk service, men er et finansielt mareritt. Spotify har ikke klart å tjene penger på ti år og tapene blir stadig større. Selv etter å ha forhandlet seg frem til bedre lisensavtaler med plateselskapene økte tapene til 378 millioner euro i fjor.

Problemet er at Spotify har en forretningsmodell som er designet for å aldri tjene penger.

For det første er konkurransen nådeløs, med aktører som Apple, Amazon, Deezer og Google. YouTube, som eies av Google, kan lansere egen musikkstrømming også snart. I tillegg kommer Alibaba og Tencent fra Kina. Så stor konkurranse har en disiplinerende effekt på prisen til sluttbrukeren og holder den lav, spesielt når internettgigantene ikke har behov for å tjene penger på musikk. De kan faktisk subsidiere deres egne musikktjenester fordi de betrakter musikk som en måte å binde brukerne til deres økosystem.

Fra leverandørsiden er ikke situasjonen bedre. Sony, Universal og Warner kontrollerer åtti prosent av all musikkproduksjonen i verden. Med så mange aktører ivrige til å distribuere deres musikk kan de holde lisensprisene så høye som disse aktørene kan tåle. Og de kan tåle mye.

Det har vært diskutert at Spotify taper penger fordi selskapet vil. For Spotify hadde det vært enkelt å tjene gode penger, argumenterer noen, hadde selskapet sluttet å investere ressurser i den furiøse veksten selskapet har valgt å gå for.

Dette argumentet holder ikke. Hvis Spotify stopper å vokse og markedsandelen minsker blir strømningstjenesten mindre viktig for de tre store musikkgigantene. Lisensprisene til Spotify vil dermed øke og marginene krympe.

Det er dermed ikke sagt at Spotify nødvendigvis vil gå konkurs med det samme. Plateselskapene vil beskytte deres forhandlingsposisjon og dermed holde lisensprisene høye. De vil derfor ha så mange strømningsaktører som mulig, helst med like markedsandeler og nådeløs konkurranse seg imellom. Plateselskapene vil derfor holde Spotify i live, men vil sørge for at lisensprisene er høye nok til å beholde all profitten selv.

Eierne i Spotify vet selvfølgelig dette. Dette kan være en av grunnene hvorfor Spotify vil børsnoteres ved en såkalt «direct listing». Det betyr at selskapet ikke skal, som vanlig er, utstede nye aksjer og dermed innhente ny kapital for fremtidige operasjoner eller investeringer. Hva er vitsen hvis det ikke er mulig å tjene penger uansett? Eierne har altså bestemt seg for å selge sine egne aksjer direkte til markedet. De vil unngå utvanningen og priserosjonen som vi har sett etter børsnoteringene av Snap, Box og Twitter. Ikke en euro vil altså gå til selskapet. De som kjøper aksjer under børsnoteringen av Spotify vil se pengene sine forsvinne direkte inn i eiernes lommer. Hvor mye av deres aksjepost eierne beholder etter hvert, vil derfor gi en sterk indikasjon av hvor stor tro de egentlig har på selskapet.

De som sannsynligvis vil bli utvannet etter kort tid uansett, er de nye aksjonærene i selskapet. Spotify varsler i deres prospekt at det finnes kontanter i balansen for å holde operasjonene flytende i cirka ett år. Børsnoteringen vil ikke, som sagt, forsyne selskapet med ny kapital. Dermed kan vi snart se en kombinasjon av nye forhandlingsrunder med plateselskapene og innhenting av ferske penger i form av gjeld og en ny, utvannende, emisjon.

Endelig må man notere seg at Sony, Universal og Warner allerede eier nesten atten prosent av Spotify. De kan kjøpe en dominerende aksjepost i selskapet under prosessen. Spotify hadde i så fall blitt et rent kostnadssenter for musikkselskapene. Det hadde gjort nye aksjonærene enda mindre i stand til å se positivt utbytte av deres investering.

I nåværende form er Spotify en håpløs investering som bare kan anbefales til spekulanter med nerver av stål. Det samme kunne man si om Twitter eller Snap. Da disse selskapene ble børsnotert var eierne i hvert fall anstendige nok til å utsette seg selv for de samme risikoene som de nye aksjonærene gjorde.