Som man roper ulv får man svar

Er opposisjonen tjent med å utnytte hver mulighet til å kritisere regjeringen, og vil ikke dette sette dem selv i glasshus?

Opposisjonen, i dette tilfellet anført av Frp så, ikke overraskende, sitt snitt til å slå politisk mynt på at statsministeren ikke hadde anmodet Kongen om å delta under markeringen 8. mai, hvor en rekke norske militære tjenestemenn- og kvinner skulle hedres for sin innsats i krig.

Dette føyer seg inn i en rekke sterkt kritiske utspill fra opposisjonen mot regjeringen i løpet av kort tid, eksempelvis hva gjelder gasskraftverk, kraftlinjer, Maria Amelie-saken og sykefraværet, for å nevne noen.

Høyre har i de fleste tilfeller vært sitt sedvanlige beherskede seg, og klarer godt å unngå å rope ulv i saker som ikke er av større betydning.

Ifølge Høyres kommunikasjonssjef Sigbjørn Aanes, har dette vært en del av en bevisst strategi, i tillegg til å løfte frem egen politikk. Det fungerer i alle fall, Høyre er nå klart største parti med 30,7 prosents oppslutning i siste måling fra Opinion.

Frp, derimot, klarer i mine øyne ikke å på samme måte som Høyre skille mellom hva de strategisk sett burde kritisere en sittende regjering på, og hva de kanskje burde avstå fra. De har også en tendens til å gå vel så mye på person som på sak, eksempelvis har Siv Jensens kritikk av Liv Signe Navarsete til tider vært veldig personorientert.

Jeg mistenker at Frp har lagt en bevisst strategi om å kritisere regjeringen og dens medlemmer på nær sagt alt de får mulighet til.

Hvis så, mener jeg det er et svært uklokt valg av strategi, fordi velgerne etter hvert lett kan få mer sympati for hakkekyllingene. Slik er vi lagd.

I en landsrepresentativ måling foretatt av Opinion på oppdrag fra Avisenes Nyhetsbyrå i midten av måneden, er Frp helt nede på 17,9 prosent oppslutning. Ved forrige Stortingsvalg fikk partiet 22,9 prosent. Samtidig viser bakgrunnstallene at hver femte av de som stemte på Frp i 2009 nå har gått til Høyre.

Noen mener at Siv Jensen ikke klarer å holde på velgerne på samme måte som Carl I. Hagen gjorde, og at det er dette som nå begynner å manifestere seg. Birkedalsaken fra tidligere i år kan muligens også forklare litt av den siste nedgangen for Frp.

Men for å gi partiets velgere litt credit, tror jeg faktisk at de evner å se at saker som privatpersoner har foretatt seg som, nettopp, privatpersoner, er et personlig problem, ikke partiets.

Problemet rammer likevel Frp som parti, fordi de selv har veldig lav terskel for å kritisere sine politiske motstandere. Sånn sett har de selv satt en presedens som slår tilbake mot dem når de råker ut for noe som ellers kanskje ville hatt minimal betydning for partiets oppslutning.

Kan det være slik at Frp’s velgere er i ferd med å gå lei av at partiet til stadighet roper ulv? Jeg tror faktisk at opposisjonen, og Frp i særdeleshet, selv vil ha fordel av å vise større toleranse overfor den til enhver tid sittende regjering.

Politikk handler jo til syvende og sist om at partene skal klare å jobbe sammen om de viktige sakene for fellesskapet. Da er det viktigere å være løsnings- enn konfliktorientert, og det er vel kanskje nettopp det en del tidligere Frp-velgere nå har funnet ut.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er medlem av Det norske arbeiderparti, og står på kandidatlisten til Vestre Aker Arbeiderparti i Oslo.