Et vakkert og sært alternativ
Med stasjonsvognen ble Jaguars XF-modell mer attraktiv, og med en solid V6-motor blir det ganske briljant, men drivlinjen har en mangel og interiøret merker alderen.
Av og til føles det som om tiden går fort. Det er sju år siden Jaguar lanserte XF-en. Det betyr at den ville blitt erstattet i inneværende år om det var en bil fra de tyske premiumfabrikantene.
Nå skal det sies at den holder seg godt, etter en liten visuell oppgradering i fjor, er den lite preget av alderen, i hvert fall utvendig.
Det som og skjedde i fjor var at modellen fikk noen interessante alternativer, men i en litt rar blanding. Firehjulstrekk kom for første gang, men da kun i kombinasjon med en stor V6-bensin og sedankarosseri. Samtidig kom en etterlengtet stasjonsvognversjon, som er mega-lekker, og kun tilgjengelig med dieselmotorer og bakhjulstrekk. Dermed har den, i Norge, få muligheter til å gjøre noe inntrykk på sine tyske konkurrenter.
Folk som vil ha en bil på dette nivået vil ha firehjulstrekk, men de vil ikke ha sedan.
Rent estetisk er XF Sportbrake, etter vår mening, den peneste av alle bilene i sin klasse. Transformasjonen til stasjonsvogn har gitt den fra før av lekre bilen, enda mer elegante linjer. Den avrundete hekken og lave taklinjen gir et sportslig utseende og proporsjonene er nær perfekte.
Dette er en bil man vil se på med glede hver eneste morgen.
Vi har tidligere prøvd den med en fire sylindret diesel på 200 hestekrefter. Det er hva man kan kalle en adekvat mengde, men i biler som dette blir det aldri feil med en sekser.
Fin motor
Jaguars V6 treliters dieselmotor er en veldig fin motor, som vi har prøvd i sedanversjonen opptil flere ganger. Den kommer i to effektvarianter, en med 241 hestekrefter og en med 275.
Bilen her har førstnevnte. Motoren kler bilen, med en motorlyd som minner svært lite om en diesel, og krefter i massevis. Null til hundre er oppgitt til å ta 7,1 sekunder.
(saken fortsetter under bildet)
Den er satt opp med en ZF-girkasse med åtte trinn som er både kvikk om man bruker hendlene på rattet og sømløs om man kjører den i ren automat.
Kjøredynamikken i en XF står ikke noe tilbake for en BMW 5-serie, og den er langt mer spenstig på veien enn en tilsvarende Mercedes-Benz eller Audi. Bilen trives på svingete vei, og til å være en diesel, har motoren et bredt register.
Som den var for sju år siden, så er XF fortsatt en bil for dem som liker å kjøre. Bilen har en veldig fin balanse, som ikke har blitt forstyrret av stasjonsvognutførelsen. Det er en klassisk bakhjulstrekkbil, der man selvsagt styrer med forhjulene, men samtidig kan man kontrollere bilen med gasspedalen, dette kjennes godt i svinger. Man finner kjapt en fin rytme der man kan gå på kreftene tidlig og progressivt slik at man skyter fart ut av svingene. Veldig gøy.
Estetikk og kjøreegenskaper
Der hvor XF-en etter hvert føles litt eldre er innvendig. Da den kom var interiøret, men den runde girveksleren som stiger opp av midtkonsollen og luftventilene som åpner seg når man starter biler, hypermoderne. I dag ser man at designen ikke er ny. Selve utformingen, til tross for de unike detaljene, er ikke helt 2014. Det samme gjelder infotainment-systemet.
De siste årene har «vanlige» bilinteriører tatt kraftig innpå det som ble sett på som premiumnivå, både i materialvalg og utforming, dermed er ikke interiøret i en XF så eksklusivt lenger. Selv ikke med de nevnte jippo-effektene.
Samtidig er det fortsatt et fint sted å være, med gode seter, god ergonomi, og enkel logikk i plassering av brytere og knapper. I det hele tatt er det mye fint med en XF Sportbrake, men her til lands har den ikke riktige drivlinjemiksen. Så den vil forbli en bil for de helt spesielt interesserte, som gjennom et slikt valg viser at de både er i stand til å tenke selv og setter pris på estetikk og kjøreegenskaper.
Les også:
