Verdens beste Ferrari

Ferrari 430 Scuderia kan godt kalles den ultimate sportsbilen, å kjøre den er noe man bør føye til listen over ting man skal gjøre før man dør.

LA DET SVINGE: Å kjøre en Ferrari 430 Scuderia på fine, svingete veier er noe man bør gjøre før man dør. I år har Autostrada Sport solgt seks stykker. Ganske pent når man ser på listeprisen.
  • Morten Abrahamsen
Publisert:

Dette må være den beste bilen jeg noen gang har kjørt. Den befinner seg på en måte i en parallell virkelighet. Først og fremst fordi den koster rundt 3 millioner, men det er noe annet som virkelig gjør denne bilen helt ekstraordinær: Den er helt ufattelig heftig å kjøre.

Etter noen rolige mil på motorvei (hvor den sporer en smule takket være de røslige dekkene), og lett køkjøring i 60 kilometer i timen var det lite som ga noen hint om hva som var i vente, utenom at Scuderiaen var overraskende lett å pusle rundt med. Så åpnet det seg opp med 80-sone, null trafikk og oversiktelige, men krevende svinger.

Ka-bang

Fra å være en relativt rolig opplevelse blir man måkt inn i noe som likner på et tv-spill, akselerasjonen er helt avsindig, inn mot svingene merker man at bremsene tar grovt godt og litt etter litt bygger man selvtillit når man skjønner hvilke krefter denne bilen faktisk tåler.

Grensen for den er langt, langt inne i en hard sving på en lukket bane.

Selvsagt er man aldri i nærheten av dette på vanlig norsk riksvei, men man kan kjenne på potensialet og det er dypt fascinerende. I hastigheter som virker drøye skyter bilen gjennom svinger, uten noen forstyrrelse, den biter seg fast og giringen er helt vanvittig rask. Med en del turtall virkelig smeller den i gir på 60 millisekunder, lik en formel 1 bil (mykvaren i girkassen heter da også ”F1 Superfast2”).

Det som i rolige hastigheter var en skuffende tam motorlyd blir nå rent ut brutalt. Et voldsomt hvin fra V8ern som ligger på langs rett bak setene.

Ingen supersportsbil

I Scuderia-versjonen av Ferraris 430-modell har man skavet av vekten med hundre kilo, gjennom utstrakt bruk av karbon, og fjerning av unødvendige detaljer som lydisolering og gulvtepper. Under rolig kjøring er det rimelig greit i kupeen, men gi den 5000 omdreininger, og det er en kakafoni av mekanikk og luft som blir blåst gjennom motoren.

BRYTER: Manettino-bryteren er en viktig Ferrari-detalj. Mest mulig av bilens egenskaper skal kunne styres fra rattet. På Scuderia har den enda flere valgmuligheter enn vanlig, hvor man kan regulere bilens elektroniske hjelpemidler i forskjellige konfigurasjoner. Fra snø til Race.

Hadde ikke stedet vi kjørte vært så grisgrendt, ville politiet ha dukket opp på kort tid. Dette er en bil som høres, og det høres ut som man kjører i 300 kilometer i timen om man makser ut turtallet.

Og trehundretallet kan man se om forholdene ligger til rette, toppfarten er oppgitt til 320 kilometer i timen. I forhold til standardutgaven har man 20 hester mer.

Det er jo ikke all verden, men bilen er hundre kilo lettere, noe som kanskje heller ikke er så voldsomt, men summen av dette og en rekke små og store forbedringer og justeringer gjør Scuderiaen til en enda mer fokusert og imponerende sportsbil. Her er Ferrari i sitt ess.

For dette er ingen supersportsbil. Det er en fantastisk sportsbil, en supersportsbil skal være noe man har litt angst for å sette seg inn i, som ser ultra-eksotisk ut, hvor man ikke ser en døyt bakover som ikke er god å kjøre på vanlig vei. Rett og slett noe man skal nærme seg med forsiktighet og respekt.

Nesten jordnær

En Ferrari Scuderia har supersportsbil ytelser, men her ser man greit i alle retninger, den er ikke noe problem å kjøre i by, det skulle ikke forundre meg om den faktisk lar seg håndtere i et parkeringshus. Ikke ser den så voldsomt eksotisk ut heller, dette er vel en av de få innvendingene mot bilen, at den langt på vei er litt forsiktig i uttrykket. Her er ikke noen Lamborghini-framtoning.

Nå er ikke Scuderiaen en beskjeden bil, men den har et fornuftsnivå som man rett og slett ikke finner i de såkalte supersportsbilene. Brukergrensesnittet er på et helt annet, og jordnært nivå.

Et sted vi stoppet kom det bort tre guttunger i barneskolealder, de hadde tallerkenøyne og syntes bilen var supertøff. Så den har helt klart plakatpotensiale, men som den ene av dem litt skuffet utbrøt: ”den har jo bare to eksosrør.”

Seks stykker

Scuderiaen er langt fra det mest eksotiske man får tak i, men å finne en bil som er morsommere å kjøre vet jeg ikke om man klarer. Det er klart det er en frisk pris, rundt tre millioner, men det har ikke forhindret seks nordmenn å kjøpe seg en fra Autostrada Sport i 2009.

Dette er en bil jeg virkelig ikke hadde lyst til å parkere, men man skal passe seg litt. For når man blir varm i trøya, får man lyst til å leke Schumacher. Etter turen fortalte Olav Medhus hos Autostrada Sport meg de ikke var uvant med å få inn Ferrarier med kollisjonskader, ofte ganske så kraftig moste biler, og at det så å si alltid var noen andre enn eieren som hadde stått for prestasjonen.

For om veigrepet og kjøreegenskapene til en Ferrari Scuderia er helt astrale, så har den en grense den og, og da går det fort, fryktelig fort.

Morten Abrahamsen på twitter

Publisert:
Gå til e24.no

Her kan du lese mer om

  1. Bil

Flere artikler

  1. Kan det bli bedre?

  2. Ny Ferrari kabriolet

  3. FERRARI: Bildeserie

  4. Audis beste

  5. Komplett superbil