Tegneseriebil

Mini Countryman John Cooper Works koster over en halv million. Det er den selvsagt ikke verdt, men moro er det.

RUNDT OG RUNDT: Temaet i en Mini er sirkler. Tvilsomt om noen bruker speedometeret som sitter rundt den store klokka her, når det og er et digitalt bak rattet.

Morten Abrahamsen
Publisert:

Da Countryman kom for et par år siden kan man trygt si at BMW dro Mini-konseptet vel langt. Alec Issigonis originale Mini var tre meter lang og veide rundt 650 kilo, Countryman er 410 centimeter lang og veier i utgaven vi tester her 1400 kilo.

Det er og på sin plass å diskutere estetikken, som ikke er all verden. Det er en ganske klumpete og lite snerten bil dette. Der den nye Minien i starten var en veldig fiks og moderne vri på Issigonis bittelille klassiker, har den etter hvert fått en rekke avleggere som bare blir rarere og rarere.

Sprø påfunn

Countryman er langt fra det merkeligste med et Mini-merke, trumf-kortet her er Coupé versjonen, men en minibil er det så langt i fra. I dag må man heller se på Mini som en bilprodusent som lager biler er av en mindre art, men ikke nødvendigvis småbiler.

Hvor langt BMW har tenkt å dra det er ikke godt å si, men Mini-merket borger i hvert fall for sprø påfunn, og det er jo i seg selv befriende.

Countryman, særlig i denne versjonen, John Cooper Works, kan minne litt om noe en 10-åring ville tegnet. En noe oppblåst Mini med fartsstriper, og ikke minst en voksen motor. En bil hvor Mini har overdrevet en smule, som i en tegneserie.

JCW er for Mini det samme som RS er for Audi, OPC for Opel eller M-avdelingen er for moderselskapets BMW.

Mer bakkeklaring

Motoren er ny og i Countryman har man hentet ut litt flere hestekrefter enn i de andre modellene, 218.

I tillegg innebærer det et understell som er tilpasset masse trøkk, for de andre modellene betyr det at bilene blir steinharde. I sommer kjørte vi Coupé-versjonen i JCW trim, der virket det som de hadde fjernet dempere og fjæring i sin helhet.

Med Countryman stiller det seg noe annerledes, den har i utgangspunktet et oppsett som har mer bakkeklaring, et par centimeter mer, er femten centimeter høyere enn den vanlige Mini-en. Her er det rom for å lage en skikkelig ubrukelig bil, med beinharde dempere, relativt kort akselavstand og småhøyt tyngdepunkt. En bil som stort sett ville sprette rundt, med en sjåfør og passasjerer som klamrer seg fast til inventaret og drar rett til kiropraktor ved endt tur.

Mer bilstoff på E24 BIL

De har strammet den noe opp, men resultatet er langt mer komfortabelt enn i noen annen JCW-utgave. Er det riktig dårlig asfalt får man en del slag, men normalt er den slett ikke brutal mot generell velvære. Den korte akselavstanden og høyden på bilen gjør riktignok at den «vipper» mer over fartsdumper og andre hindringer enn sine mindre søsken.

Høy sittestilling

Countryman er en litt krympet versjon av Norges-favoritten, den mellomstore suven, og i forlengelsen av dette får kjøreopplevelsen seg en knekk. Sittestillingen er for høy. I en JCW-Mini er det sportslige egenskaper man er ute etter og da blir det helt feil å ha samme vinkel på knærne som man har når man spiser middag.

Det den har er en artig motor. Den må riktignok piskes en smule, dreiemomentet er på 280 newtonmeter og det er først et godt stykke ut i turtallet det blir virkelig trøkk, noe som passer til det sportslige og gjør den til en bil som og har muligheten til å oppføre seg rolig.

Flere biltester

Aktiviserer man sportmodus blir gassresponsen kvikkere, styringen strammere og ikke minst forandrer lydbildet seg. Det begynner å knatre og dundre, ikke minst på det som på godt norsk heter «overrun», altså når man slipper opp gassen eller kløtsjer.

(saken fortsetter under bildet)

VINTERBIL: Countryman John Cooper Works er en glimrende vinterbil. Med 15 centimeter bakkeklaring og firehjulstrekk er fremkommeligheten i by og omegn glimrende.

Morten Abrahamsen

Gøy, og helt riktig i en bil som dette, for dette er et leketøy, en tegneseriebil, som først og fremst skal gi føreren en festlig opplevelse.

Litt praktisk

Samtidig er det en snev av noe praktisk her. Plassen er grei for fire, og bagasjeplassen formidabel i forhold til en vanlig Mini, nær 200 liter mer, med sine 350.

Bilens store force i forhold til de andre JCW-modellene er firehjulstrekket. Selv om forhjulstrekkerne er imponerende godt satt opp, så får de innslag av understyring, det er så å si eliminert i Countryman.

Splitten mellom akslingen er sømløs og den holder sporet på en måte som minner en på at bilen Mini og BMW leverer til WRC-løp er nettopp en Countryman. Det den ikke klarer å kamuflere er den ekstra vekten og høyden. Den er ikke like paddeflat i svinger og den føles ikke sprek som de mindre Mini-ene.

SPRITE OPP: En Mini skal ha fargerike effekter utvendig så vel som inni. Her er det «Carbon Black» interiørfarge og overflater i «Chili Red.»

Morten Abrahamsen

Kullsyre

Det er en kjøreopplevelse med noe mindre kullsyre, men det er fortsatt sprudling igjen, ikke minst gjennom knatringen fra eksosanlegget.

Countryman JCW er en artig bil, som også er en tullebil. Den har et utseende bare en eier kan elske, og bilen vi prøvde hadde noe ekstrautstyr, som alle Mini-er har, og runder 600.000. Vi kan på ingen måte si at det er et godt kjøp, men som en småpraktisk fjollerakett er det vanskelig å finne noen som overgår denne bilen.

Les også:

Flere Mini-tester:

Følg E24s biljournalist på Twitter: @mortab

Her kan du lese mer om