Stor Mini-moro

Etter en mindre vellykket opplevelse med Mini Cooper S på vinterføre, faller alt på plass med rikig girkasse og shortsvær.

  • Morten Abrahamsen
Publisert: Publisert:

Den observante leser husker kanskje at det ikke er lenge siden E24 testet den helt nye Mini Cooper S, i mars for å være nøyaktig. Da var det en versjon med sportsautomat og kun noen få mil under beltet. Forventningene var, som vanlig med en Mini Cooper S, høye, men de ble ikke helt innfridd.

Det var flere grunner til det. Bilen hadde knapt gått noen meter utenfor samlebåndet, og den sto på piggfrie vinterdekk. Dekkene viste seg å ha overraskende dårlig grep, samtidig var det slapsevær. Jeg ble aldri helt venn med denne bilen, og hva det nå enn var med dekkene så ytet det i hvert fall ikke bilen rettferdighet. I tillegg satt jeg hele tiden med en følelse at bilen passer bedre med manuell girkasse enn en automat.

Så når vi nå prøver oss igjen er det med nettopp en manuell girkasse og selvsagt nydelig sommervær.

Fra å være en mild skuffelse var opplevelsen en helt annen denne gangen. Fra slaps og vanndammer til solbriller og kortermet.

Det finnes knapt noen morsommere biltype enn en småbil med ganske stor motor og et understell som matcher. Dette er biler som er spretne med kjøreegenskaper som man kan leke med på norske veier. I en årrekke har Mini vært førende her. Cooper S versjonen har hele veien vært den aller morsomste småbilen med sportslige evner.

Helt ny

Tredje generasjon Mini er en helt ny bil, til forskjell fra forrige som mer var en videreutvikling av den foregående. Det betyr at den har vokst en smule, 13 centimeter fra støtfanger til støtfanger, som gir noe bedre plass innvendig og i bagasjerommet. Av mer negativ art har snuten vokst, slik at denne Minien har et langt større overheng enn tidligere. Heldigvis ser man ikke noe av dette når man setter seg inn i bilen.

STØRRE: Mini har blitt drøyt ti centimeter lengre. Det har blant annet medført et bagasjerom som har blitt 50 liter større, og er nå på hele 211 liter.

Der har de ryddet opp. Dette skal komme som en følge av tilbakemeldinger fra brukerne, som ikke likte plasseringen av vindusheisene midt i bilen, de er nå i dørene. Det svære speedometeret som satt i den sentralt plasserte klokka på dashbordet er borte. Nå finner man kun dette bak rattet, som på alle andre biler. I tillegg har setene blitt langt bedre å sitte i.

Fortsatt er det en del tull og tøys innvendig, som det vel skal være i en Mini, men nå med noe mer funksjonalitet.

Mer bilstoff på E24 BIL

Som med det ytre har også motoren vokst. Fra en 1,6 liter til en 2,0 liter med åtte hestekrefter mer enn før. 192 hestekrefter er mer en bra i en bil av denne størrelsen, null til hundre tar 6,8 sekunder, noe som er ett tidel saktere enn versjonen med automatgir.

Stabil

Girkassen er strålende, med tett girgang og kontante skift. Akkurat slik det skal være i en slik bil. Ved basen til girspaken kan man vri på en ring som setter bilen i forskjellige modus. Den mest sportslige gir mer kontant gassrespons og en herlig lyd av kuler og krutt fra eksosanlegget.

På svingete vei er bilen morsom. Glemt er den skuffende opplevelsen fra vårløsningen, nå er den erstattet av en følelse av genuin kjøreglede. Veigrepet er ekstremt bra, det er først når man er uvøren eller overivrig fronten sklir ut. Til å ha små mye trøkk rett i forhjulene er bilen overraskende stabil, den er også imponerende retningsstabil og lar seg i liten grad påvirke av dårlig veidekke.

OPPRYDNING: Innvendig har en del av raritetene fra de tidligere Mini-modellene blitt fjernet. Nå finner man blant annet knappene for vindusheisen i døren, ikke i midtkonsollen.

I den mest sportslige innstillingen blir bilen temmelig stiv, men den blir aldri slik at tupeen detter av. Det finnes andre Minier som er langt verre her, eksempelvis Coupé-utgaven. Styringen er veldig presis, men mulig med noe mindre følelse av underlaget enn på de tidligere utgavene.

Den nye motoren er et fint bekjentskap. Minnene vil ha de til at 1,6 literen virket litt hissigere, men jeg er i tvil om det bare er husken som spiller meg et puss her. For den nye er satt opp veldig riktig til en bil som dette. Med kraft i hele turtallsregisteret, maks effekt ligger mellom 4700 og 6000 omdreininger.

Moro-klasse

Til tross for at den har vokst litt siden sist er det fortsatt en liten bil. 385 centimeter lang med et ganske beskjedent bagasjerom på 211 liter, er det selvsagt ingen familiebil. Ser man på prisen, den starter på 315.000, så er det likevel veldig mye moro for pengene. Ønsker man seg en sportsbil, men finner det for upraktisk, er en Mini Cooper S et veldig godt alternativ.

Nå må man alltid være klar over at biler laget av BMW-konsernet har en lei tendens til å bli temmelig mye dyrere etter en liten runde med tilvalgslisten, men det skal være fullt mulig og ikke gjøre bilen latterlig dyr og fortsatt ha en grei mengde med utstyr. Det virker som en god idé å inkludere de elektronisk styrte demperne, men head-up displayet, en plastplate som stikker opp fra dashbordet, fungerer ikke særlig bra.

I den senere tid har det vært Ford Fiesta ST som har stått frem som det beste og morsomste kjøpet i denne lille moro-klassen, det er den ikke lenger.

Les også:

  • Test av Mini Paceman Cooper S All4
  • Test av Mini Countryman John Cooper Works
Publisert:
Gå til e24.no

Her kan du lese mer om

  1. Bil

Flere artikler

  1. Maksimum Mini

  2. Mini som bør hete Medium

  3. For ordentlig intro-BMW

  4. Fornuft med noe ekstra

  5. Mest moro per krone