Opel barsker seg

Opel Corsa byttet ut det triste konebilstempelet og proppet seg med hestekrefter.

HUI OG DET GÅR: Opel Corsa OPC er i sitt ess på svingete vei. Litt rufsete i kjørestilen, på god gammeldags GTI-maner.
Opel Corsa.
Publisert:

På slutten av nittitallet var jeg i Israel. Der leide vi en Opel Corsa med automatgir.

På en av våre kjøreturer skulle vi opp en lengre bakke. (I Israel bygger de ikke veien i slynger slik vi gjør her til lands, den gikk rett opp).

Corsaen var lastet med fire voksne og et lite barn, og den begynte å gire seg ned mens vi steg oppover. Da vi nærmet oss toppen var den på vei ned nok et gir, med den lett gjenkjennelige lyden av omdreininger som forsvinner. Problemet var bare at den nå befant seg i første gir.

Bilen var rett og slett på vei til å gå tom krefter, i et siste desperat forsøk på å slippe å gå ut og opp bakken for fots, ble klimaanlegget slått av. Bilen fikk et lite blaff av krefter og kreket seg så vidt over toppen.

Dette hadde ikke skjedd med en Opel Corsa OPC anno i dag.

Et annet Corsa-minne: Det er den var en typisk konebil, kjedelig utstyrt, igjen med en mikromotor og et selvutslettende utseende. Men noe har skjedd.

Sportsbilytelser

Opel Corsa OPC er en modell som føyer seg inn i den stadig voksende rekken med Opel-modeller med anselige ytelser ved hjelp av en turbo, kombinert med sportslig utseende og oppsett. I Corsa betyr dette en 1,6 liters turbomatet motor som yter 192 hestekrefter. Det er mye i en så liten bil. Den veier snaut 1,3 tonn, og det er så definitivt fortsatt en småbil, bare nå også tilgjengelig med sportsbilytelser.

Sånt er gøy.

Hovedfordelen er i dimensjonen. Den lille bilen gir avgiftssystemet mindre å tygge på og de nesten 200 hestene lette arbeidsforhold.

Det kan naturligvis se ut som en drøy pris å måtte ut med 375.000 kroner for en Opel Corsa, men til gjengjeld får du prestasjoner som få andre til denne prisen.

Den har noen klare konkurrenter i Mini Cooper S og Renault Clio Sport. VW Golf GTi og Honda Civic R er noe større alternativer med noenlunde like priser og ytelser. Alle med rundt 200 hestekrefter. Cooper S-en har minst med 175, Civic mest på 201.

Framtidens muskelbiler?

Man skal ikke se bort i fra at dette segmentet kan få enda mer relevans de nærmeste årene når CO2 utslippene skal ned for en hver pris. Dette er biler som gir entusiasten mye moro uten å framstå som verstinger verken i gata eller på prislistene. CO2 utslippet til Corsa OPC er for eksempel 190 gram per km, mens Cooper S-en er nede i 150.

Dette er temmelig beskjedne tall, og ikke minst kommer dette av moderne turbo-teknologi. I Corsa er ikke slagvolumet mer enn 1598 ccm, men ut av dette skviser Opel krefter som for få år siden hadde vært hentet fra en motor av en helt annen dimensjon.

Toblerone

Corsa er så vidt over fire meter lang, og i OPC-utgave er det ytre ganske kraftig modifisert i forhold til en standard versjon. Den er breddet, har diverse luftekanaler i fiskegjelle design (uten særlig nytteverdi), en liten vinge over bakruten og et eksosrør som ender i noe som likner tverrsnittet på en Toblerone.

Innvendig finner man all verdens effekter som skal gi opplevelse av fart og spenning, som aluminiumspedaler, recaroseter med muligheter til firepunkts seler, et ratt med flat underkant slik man finner i Lamborghini og Audi R8, uvanlige lys på knapper og knotter, alt i en finish som er enkel og tøff. Rent visuelt framstår som en liten tøffing, slett ikke pen, men så definitivt en bil som vil fortelle at den har noe å by på. Nå skal det kjøres.

Sånn umiddelbart blir jeg noe skuffet. Lyden er ikke noe å skryte av og gassen henger igjen etter første giret, men så løsner det. Den lille motoren gir et kult snerr når man får opp turtallet og ved rødmerkingen kommer det til og med noen festlige små drønn. Den føles virkelig kvikk, akkurat som en skikkelig GTI bil skal.

Samtidig er den ikke så fokusert og stabil i svinger som en Cooper S, men under kjøring gir den hurtigere respons enn Cilo Sport. Det siste henger trolig sammen med motortypen, der Renaulten har en vanlig sugemotor på to liter, mens turbomatingen i Corsa OPC gir et langt heftigere dreiemoment.

Livlig men dyr

Det er på svingete og krevende vei bilen er i sitt ess. Den kan være vel livlig på ruskete underlag, men det er samtidig noe av det morsomme. Man må jobbe og den noe lette styringen er overraskende presis og direkte.

M norsk vintervær og antispinn-funksjonen på, forsvant noe av det morsomme. Tar man den av kan man virkelig leke seg. Med så mye krutt i forhjulene er det bare å henge i rattet, heldigvis er giret kortsteget og presist.

Mini Cooper S føles en smule mer stabil og de drøyt tyve hestene som Corsa har mer, merkes knapt. Sånn sett ligger Opelen litt tynt an. Den er nemlig en god del dyrere, Cooper S starter på 308.000 (men her må det føyes til at en Mini kjøper legger fyller på mye fra den voldsomme ekstrautstyrslisten), altså nesten 70.000 under Corsa OPC.

Et annet ankepunkt er at Corsa OPC ikke er konge på motorvei. Den sporer noe aldeles grusomt og føles dermed ustabil. I akselerasjon må man og være oppmerksom på at den dreiemoment-styrer så det holder. Det nytter på ingen måte å ratte denne bilen med en finger.

Det er på de mindre og svingete veiene bilen hører hjemme. Det stive oppsettet rister av tupeen i by, men betaler tilbake i en krapp sving.

Opel skal nok slite med å selge denne til noen andre en de harde merke-entusiastene her til lands. I et land som England har den større sjanse, der koster nemlig Mini Cooper S, Renault Clio Sport og Opel Corsa OPC akkurat det samme. Da kan man tenke seg at flere finner det interessant med denne bøllete småtassen.

Publisert:
Gå til e24.no

Her kan du lese mer om